Ana var 52 år da hun kom til Norge. Med seg i bagasjen hadde hun en utdanning i systemanalyse og IKT, samt 20 års arbeidserfaring. Hun snakket både engelsk og spansk, men ingen hadde bruk for en programmerer, databaseadministrator eller brukerstøtte som ikke snakket norsk.
Først gikk hun på vanlig norskkurs, så NAP-kurs. Den første tiden på NAP var vanskelig. Hun fant ikke praksis. Eller hun fant nesten praksis. Hver gang hun kom til målstreken, måtte hun rykke tilbake til start. Hun var optimistisk da firmaet til svogeren mest sannsynlig kunne ta imot en praksiskandidat. Hun var optimistisk da hun var innom Thon Hotel Opera og lederen sa: - Vi ringer om noen dager! Hun hørte aldri noe. Og etter hvert ble optimismen til motløshet.
-Dette går ikke! Jeg får ikke jobb, det går ikke bra med norsk, sa hun til lærer Vie, som svarte: - Du skal få jobb! Du er en eksotisk og dekorativ dame, det blir mange som vil ha deg som ansatt!
Etter å ha søkt flere praksisplasser uten hell, tenkte hun som IKT-medarbeideren hun var: «Når resultatet er dårlig etter gjentatte forsøk, må det være noe galt med prosessen!» Ana fant ut at hun måtte tenke nytt. Løsningen lå et annet sted enn der hun hadde sett. «Hva annet liker jeg å gjøre? Hva annet kan jeg», spurte hun seg selv, og fant ut at hun alltid har likt å lese. Hun vokste opp uten TV, så lesningen var underholdningen i barndommen. Hun leste alt på skolebiblioteket og alt hun fant av bøker hjemme. Idéen om å søke praksis på bibliotek, plantet seg. Hun gikk til Deichman Lambertseter. Der fikk hun tips om å reklamere med at hun kunne hjelpe til på Datahjelpen, et lavterskeltilbud for IKT-brukerstøtte på
biblioteket. Hun fikk praksisen!
Etter to praksisperioder bestemte hun seg for å slutte. Hun trodde aldri at hun skulle få jobb, så hun fant det bortkastet å være der. Læreren overtalte henne til å fortsette, sa at det var dumt å slutte nå, når hun hadde kommet så langt. Læreren avtalte et praksisbesøk og spurte hva Ana trenger mer for å kunne få jobb på bibliotek. Det viste seg at Ana måtte øve seg på en god del oppgaver. Hun måtte for eksempel stå i skranken og ta imot publikum når de spør om bøker, noe som ikke er lett da man både skal kjenne til litteratur og kunne snakke tilnærmet perfekt norsk. Hun måtte være fleksibel og takle stress og nye rutiner. Det ble derfor avtalt at hun skulle prøve seg ved flere av Deichmans i alt 23 filialer, mens hun var i praksis.
Da Deichman lyste ut stillinger som helgevakt/ekstravakt, tenkte Ana at hun ikke hadde en sjanse. Flere hundre søker på slike stillinger. Hvorfor skulle de velge henne? Vel, hun kom videre til andregangsintervju, og de valgte henne! I dag har hun en deltidsstilling ved Deichman Lambertseter og jobber i vikarpoolen til Deichman bibliotek. Hun har jobbet som vikar ved 13 filialer, og selv om hun bare har 8% fast stilling, har hun i gjennomsnitt jobbet 75% de to siste årene. Hvis Ana skal gi råd, er det å tenke nytt: Hvis en vei ikke går, finn en sti! Det tar tid, men du må være tålmodig!
Til høsten skal hun søke Nettstudier i samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk barnebokinstitutt. Hun kan ta studiet ved siden av full jobb. Motivet er som følger: - For å konkurrere med mange, norske unge, må jeg kvalifisere meg!
